Ulfs historie - rotte med miljøskade Ulf, fire måneder, var den deiligste koserotta sammen med mennesker. Og rene Fenrisulven sammen med andre rotter.

Noen ganger møter man en rotte som bare vokser seg fast i hjerterøttene. Ulf er en slik rotte. Første gang jeg leste om ham på NTF's forum, tenkte jeg: "Ikke nå." Jeg hadde akkurat bestilt babyrottene Labben og Yggdrasil, slik at det ble én rotte på alle de rotteinteresserte i huset. Og Labben og Yggdrasil kom - og jeg fikk nok å tenke på med Squeek en stund. Men ingen ville ha Ulf. Det kom et nytt innlegg om at han fortsatt var ledig. Dessuten var han faktisk en måned yngre enn først oppgitt. Jeg begynte å få en ide... Squeek og smårottene var akkurat fredelig introdusert. Kanskje ble slitsomt for gamlingene å ha smårottene rundt seg hele tiden? Da ville det vært fint å ha en ung og sprek rotte som de små kunne være sammen med. Og gamlingene, spesiellt Pip kunne jo dø når som helst. Hvis jeg skaffet en rotte til nå til datteren min, ville det ikke være fullt så trist når Pip døde. Jeg følte en underlig opprømthet, og lurte på om det var dette som var BERT-syndromet. (Bare En Rotte Til). Men det var god plass til fem rotter i modulburet, og fem rotter er da ingenting når to kommer til å dø snart. Jeg sendte en mail.

Ulf var et lite mirakel. Glad og fornøyd klatret han rundt på meg, før han krøllet seg sammen i fanget mitt, lot seg klappe - og sovnet! Han hadde en sjarmerende hvit hake og en søt, hvit haletipp så jeg lett kunne skille ham fra svartbrødrene. Jeg hadde aldri sett en så tillitsfull rotte. Selvfølgelig var jeg solgt. Jeg avtalte at hvis det ikke meldte seg noen bedre løsninger, kunne jeg hente ham om 14 dager. Vi hadde fortsatt karantene hjemme på grunn av de små*. Jeg fikk høre hele historien hans, om hvordan han hadde blitt tatt fra moren for tidlig for å havne i dyrebutikk, om familien som bestemte seg for at de ikke ville ha ham likevel - og ikke hentet ham igjen fra ferieparkeringen. Dessuten fikk jeg vite at Ulf nok kunne bli et problem å introdusere for andre rotter. Han hadde reagert så sterkt på lukten av andre rotter at eieren av de andre rottene ikke våget å sette dem sammen. Men, hei, en rotte som reagerte på lukt hadde jeg da håndtert før. Dessuten prøvde ikke Ulf å bite på hendene mine. Så 14 dager senere ble Ulf med på togtur.

Det ble et mareritt. Jeg følte meg grusom som hadde tatt Ulf ut av alenerotte-tilværelsen, som han åpenbart trivdes med. Hjemme hos meg opplevde jeg en liten villmann med punkersveis. Han hadde ikke tid til annet enn å henge i sprinklene og gnage på dem. Det så ut som om han hadde tenkt å gnage seg ut av buret. Det kom ikke på tale å la ham møte hverken de store eller de små rottene mine på en stund ennå. De første dagene måtte jeg rett og slett bruke på å roe ham ned. Hver gang jeg hadde tid, hentet jeg ham ut av buret, og så gikk vi på et rom for oss selv. De første 20 minuttene sprang han rundt i genseren min og ville vekk. Så roet han seg nok til at jeg fikk klappe ham. Men anspent var han, og selv om han fikk mange godbiter av meg mens vi hadde våre små kosestunder, gikk han ned i vekt. Jeg skjønte at jeg måtte prøve å introdusere ham før han ble bare skinn og bein. Han virket ikke sint, bare fryktelig ivrig og intens.

Jeg er ikke sikker på at det alltid er lurt å bade rotter før en introduksjon. Noen blir litt små-irritable av badingen. Likevel, Ulf hadde såpass mye flankesekret i pelsen at jeg mente det var en god idé å dempe signalene. Gamlingene hadde begynt å tisse så mye i hengekøyene at de trengte et bad uansett. Småguttene slapp unna denne gangen - hvis det fortsatt luktet baby av dem, var det forhåpentligvis til deres fordel. Så, med

• nybadede, parfymerte og tørre rotter
• voksduk på spisebordet
• to sovehus
• en burbunn med høy
• arbeidshansker
• frottéhåndklede
• 50-ml sprøyte uten spiss men med vann

Squeek og Ulf ble vár hverandre fra den andre siden av bordet. Ulf snøftet og skrapte potene sine mot underlaget. Squeek blåste seg opp som en fjærball og gikk målbevisst mot lyden og lukten. Han gjorde det jeg kaller å snoke. Det vil si at han beveget seg langsomt og sidelengst i en slags glidene gange med skulderen rettet mot målet. Ulf snoket seg mot Squeek. Et øyeblikk sto de og presset seg mot hverandre mens de snuste hverandre i rumpa. Så trakk de seg fra hverandre - men kom straks sammen igjen for å bartefekte. Jeg lurte på om Squeek følte seg for gammel til å stå på bakbena og bokse. Men han var da sprek nok. Et øyeblikk senere kastet han seg over Ulf. Jeg dirigerte en hard vannstråle mot rottedotten som rullet rundt på bordet. To overraskede rotter tittet opp og fikk nok med å stelle pelsen sin. Jeg løftet dem opp etter tur. Ingen rifter eller sår...Spillet kunn begynne igjen.

Da overførte Ulf oppmerksomheten på de små svartbrødrene. Labben skjønte hva som kom, og la seg straks over på ryggen. Ulf vasket ham grundigere nedentil enn han noen gang var blitt vasket før. Labben likte det ikke, men lå pent til Fenrisulven gav seg. Yggdrasil prøvde å stikke av, men var ikke rask nok. Ulf innhentet ham bakfra og la igjen en sædstripe på ryggen til den lille. Så tok han en æresrunde og satte etter Yggdrasil på nytt. Jeg trodde ikke rotter kunne smile, men Ulf gliste nærmest som en hund. Enderlig noen å leke med! Bare at småguttene ikke syntes det var det minste morsomt med denne anmassende tenåringsrotta som dundrent iveg i en damp av hormoner. Småguttene forsøkte å grave seg ned i høyet. Da det ikke hjalp, flyktet de inn i sovehuset og gjemte seg bak gamlingene. Og Ulf la seg ned og voktet på dem alle. Jeg skjønte de var kommet til uavgjort i første omgang.

I løp av de neste dagene synes jeg at jeg bar rotter av og på "banen" hele tiden. Noen ganger for å redde unna smårotter fra seksuell trakassering. Andre ganger for å kjøle ned gemyttene til de voksne. Da var det time-out på minst en halv time med koseprat for den største bøllerotta. Vanligvis var det Ulf som fikk utvisning. (En halv time er minimumstid - etter en kamp kan det gå opp til en time før hormonnivået er tilbake til normalen.) Flere ganger lå det igjen hårdotter etter Ulf og Squeek på duken. Vannspruten ble hyppig brukt, og jeg syntes ikke jeg kom noen vei. Dessuten oppførte Ulf seg så rart! Han drev stadig og skulle krabbe under de andre rottene, eller få snuten sin under haken deres. Det så nesten ut som forsøk på underkastelse, men rottene oppfattet det opplagt ikke slik. Faktisk var det et tegn på hvor miljøskadet Ulf var. Tamrotter som har blitt stående alene bruker visstnok denne manøvren aggressivt når de introduseres for andre rotter. Den er ikke en del av det normale, aggressive bevegelsesmønstret deres, selv om det finnes hos ville rotter. Tamrotter bruker det sjelden, og vanligvis da i fredelig hensikt. Det visste jeg selvsagt ikke den gangen, men jeg forstod at noe merkelig foregikk*.

Bartefekting - Ulf prøver å komme innpå Squeek

Langsomt begynte jeg å få et bilde av hvordan Ulf var skrudd sammen. Han ville så gjerne være sammen med de andre rottene, men han ante ikke hvordan han skulle oppføre seg for å bli akseptert. Når det gjalt slåssing med Squeek begynte jeg å se et mønster i det. Stort sett prøvde de to å unngå hverandre. Det var mest hvis de plutselig møttes rundt et hjørne eller noe slikt, at de røk i tottene på hverandre. Derfor ommøblerte jeg møteplassen for at de skulle få bedre oversikt over hverandres bevegelser. Jeg satte sovehusene oppi høykassen og laget skråplan opp fra bordet til kassen. Litt bedre ble det. Jeg la vekk hanskene, men ikke vannsprøyten. Ellers la jeg merke til at det var Squeek og ikke Ulf som eskalerte til vold når de stod og bokset. Ulf bare provoserte.

Ulf hadde helt klart normale sperrer mot å bite eller klore andre rotter. På den annen side - han var ikke redd for å ta igjen. Squeek hadde mer å forsvare. Ulf ville nok gjerne bli sjef, men det viktigste for ham var faktisk å bli akseptert av de andre. Han hadde en klar formening om at livet hadde mer å by på enn aleneboertilværelsen. Så han lå ved siden av dem, men fikk ikke del i pelsstellet. Han forsøkte å leke med de små svartbrødrene, men oppnådde bare å skremme dem. Heller ikke forstod han samspillet mellom de to gamlingene. Når Squeek innimellom flyktet fra konfrontasjoner, hvorfor aksepterte ikke de andre ham som sjef? Hvorfor stod Pip plutselig i vegen for karrieren hans? Signalene fra de andre rottene var entydige: "Vi vet du er sterk. Men du er ekkel, og vi har valgt å gjøre felles front mot deg."

På denne tiden vurderte jeg kastrering av Ulf. Selv om han og Squeek ikke skadet hverandre, var stemningen meget spent. Ulf var tynn som en strek, og falt sjelden helt til ro i armene mine. Pip og smårottene var misfornøyde med den seksuelle oppmerksomheten de fikk. Jeg var redd de små skulle lære av Ulfs bølling, og tro dette var normalen overfor yngre rotter. Vel, veterinæren min hadde aldri kastrert rotter før. Jeg hadde ikke lyst til at Ulf skulle være prøvekanin, eh, forsøksrotte, og satte igang undersøkelser om kjemisk kastrasjon. Siden hanrottehormoner opplagt bidro til Ulfs oppførsel, og siden har var i en hormonutsatt alder, virket det fristende å prøve. Tre måneder med kraftig nedsatt testosteronnivå ville kanskje få ham over det verste. Hvis det ikke hjalp, var det ingen vits i å legge ham under kniven. Men så skimtet jeg lys i enden av tunnellen.

Svartbrødrene var de første til å komme til en ordning med Ulf. Jeg var spent på å se om han var territorial, så en dag satte jeg like godt buret hans på bordet hvor de møtte hverandre. Svaret var at Ulf ikke var territorial i det heletatt. Han syntes bare det var fint at det våget seg andre rotter inn i buret hans! Eksperimentet gikk så bra at jeg valgte å la småguttene og Ulf få være sammen hele dagen, med høykassen og buret som lekeplass. Da jeg skulle sette smårottene inn igjen til gamlingene om kvelden, oppdaget jeg at jeg hadde tatt gleden på forskudd. Hettebrødrene ville ikke vite av noen som luktet av Ulf! Så modulburet hvor jeg hadde hatt fire rotter ble delt, og de tre yngste rottene fikk tilbringe sin første natt sammen. Dagen etter stod begge modul-burene på bordet med åpne dører. Pip og Squeek fikk vær så god venne seg til at Ulf var en del av familien. Resultatet var at Pip og Squeek tilbrakte mesteparten av lufteturen med å duftmarkere i smårottenes bur. Ulf gjorde tilsvarende med buret til gammelguttene. Men for første gang ingen slossing!

Gammelrottene lærte å akseptere Ulfs lukt på smårottene. Uheldigvis gikk det ikke særlig bra å flytte bare den ene av svartbrødrene tilbake til Hetteguttas bur. Det fungerte på et vis når Ulf hadde to små hos seg. Med bare en der, fikk den ene alt for mye oppmerksomhet. Å la Ulf stå uten burkamerater igjen var ikke aktuellt. Rotter blir rett og slett aggressive mot artsfrender av å stå alene. Og aggresjonsnivået var fortsatt høyere enn det burde være før jeg våget å koble sammen burene til de fem. En dag jeg satt og roet ned Ulf etter en ny runde med flygende hårdotter ble jeg opptatt av hvor stygg pelsen hans så ut i nakken. De delene han selv kunne nå med tungen var velholdt, men ingen rotte kan slikke seg selv mellom skuldrene. Svartbrødrene hadde tydeligvis alt for stor respekt for ham til å våge seg på stellejobben. Ulf visste antagelig ikke hva han gikk glipp av. Når jeg tenkte meg om, hadde jeg aldri sett Ulf stelle pelsen til noen andre, heller. "Hvordan skal jeg lære deg å oppføre deg som en rotte, Ulf?" sukket jeg. Det stod for meg at jeg faktisk måtte lære ham basale ferdigheter han ikke hadde fått med seg fra moren eller burkamerater. Det var da jeg fikk ideen om majones.

Det er ikke noe nytt i rotteverdnen å bruke mat for å distrahere rotter under introduksjoner. Flere engelskspråklige sider anbefaler å smøre inn rottene med babymat før de møtes første gang. Jeg hadde brukt mat på en annen måte: en fest-rest av et lammelår. Benet var for stort og tungt til å dra med seg inn i det ene sovehuset. Det var nok mat på det til at de ikke trengte å krangle. De var nødt til å være i nærheten av hverandre for å få i seg godbitene. Men det ble ikke noe mere pelsstell på Ulf, selv om han må ha luktet deilig av lam. Ulf forkledt som lammekjøtt virket ikke. Majones derimot... alle rottene mine er ville etter majones. Jeg la vekk vannsprøyten og tok fram en majonestube. Så snart Ulf og Squeek var oppe på to ben og bokset, fikk hver av dem en ertestor klatt majones smurt ut mellom skulderbladene.

Som et olja lyn satt Squeek i nakken på Ulf og slikket. Som et lyn stod tre andre rotter rundt og slikket vekselvis på Ulf og Squeek. Group hug! Ansiktsuttrykket til Ulf var uforglemmelig. Han så helt forlegen og forvirret ut på samme tid. Så begynte han å slikke på Squeek. Det varte ikke så lenge. Ulfegutten taklet ikke helt å være så populær, så han trakk seg tilbake til "sitt" sovehus for å fordøye opplevelsen - og majonesen.

Over de neste dagene støttet jeg stadig Mills-fabrikken. Guttene var fortsatt like ville etter majones. Jeg håpet at jeg ikke lærte dem at boksing betydde belønning... Så, en dag, la Ulf seg ned ved siden av Squeek uten at det ble protester. Begge to lå rolig og så ut til å slappe av. Ulf snudde hodet mot Squeek og begynte forsiktig å stelle pelsen hans. Det var såvidt jeg klarte å holde gledestårene inne. Jeg visste at Ulf var klar for å flytte inn i storfamilien. Det hadde tatt flere uker.

Ulf har fortsatt sine sider. Han blir fryktelig opphisset av rotter som hyler. Da begynner han å skygge bråkmakeren. Han legger seg ned akkurat innenfor den personlige sonen til den andre rotta, og morer seg over hvor nervøs den andre blir. Når den andre rotta venner seg til avstanden, kryper Ulf akkurat litt nærmere... Samtidig har han gjort store fremskritt. Han har vært alfa, men gitt fra seg plassen uten kamp til en større og yngre rotte. Den tidligere Fenrisulven gir og tar imot pelsstell fra alle i buret, og deler hengekøye med dem ellers. Mot smårotter kan han være i overkant masete, men hvis ikke rotta hyler går det fort over. Jeg har sett ham ta rollen som snill lekeonkel for de nye rottene i buret. Han blir nok aldri så kjælen mot mennesker som han var. Det er litt trist, men jeg har ingen grunn til å klage. Jeg kan jo ikke være misfornøyd med at hans sosiale behov dekkes av de andre rottene. Fortsatt liker Ulf å ligge i fanget mitt når jeg ser på TV. Han nyter å bli klådd på. Det er sjelden jeg får gjengjeld i form av slikk og stell. I stedet ligger han der med bulende øyne og gnisser mens han ser henført på meg. Så nei, det er ikke en enveis-kjærlighetshistorie.

* Faktisk var det ikke så merkelig som jeg trodde. Selv om litteraturen sier at tamrotter sjelden bruker det i fredelig hensikt har jeg siden sett det brukt aggressivt hos tamrotter flere ganger senere. Disse rottene hadde levd sammen med artsfeller hele livet, så Ulfs isolasjon har nok ikke betydd noe for trangen hans til å krabbe under andre rotter... Man lærer så lenge man lever.

Ulf har en raptus fordi Birk hyler. Den selvforsterkende effekten får veslemann til å klemme ut en kladd i skrekk. Men etter et par dager var de gode venner likevel!

Forresten, jeg har sluttet å bruke parfyme i rumpa på rottene. For en tid tilbake fant jeg en vitenskaplig artikkel som viste hvor stresset rotter ble av å bli tegnet med sprittusj på halen, i forhold til tilsvarende håndtering uten kjemikaliene fra sprittusjen. Jeg vet ikke hva de reagerer på i sprittusjen, men noen av de samme stoffene befinner seg i parfyme. Så nå går det bare i Eau-de-rat. Jeg bruker urinen til en beta-rotte. Rotteurin inneholder nedbrytningsprodukter fra hormonene deres, og sannsynligvis fenormoner som sier noe om status i flokken. Tanken er at hvis rotteungen lukter av urin fra en beta, vil alfa'en tro at rotten allerede er blitt satt på plass av noen som er under ham i status. Altså blir det ikke nødvendig å bruke mye krefter på å dominere den nye. Nåja, det er en fin teori...