Minneside

Det var vemodig å innse at jeg trengte en minneside. Jeg hadde plutselig flere avdøde enn levende rotter... det var en milepæl. Nå er den neste milepælen i sikte: snart må det flere sider til. Om de lever kort har de små potene deres likevel gjort dypte inntrykk i et bløtt matmorhjerte.

Nola

Nola var en Wistar Hannover dame født første uken i mai 2010, død 2011.10.12; en albino avlsrotter fra laboratorium. Hun hadde hatt et kull før hun kom hit. Jeg overtok henne og venninnen eller søsteren (usikkert) Elvira 16/9 2010 og så straks at Nola var den mest forsiktige. Nola gjemte seg innerst i et sovehus og måtte løftes ut. Når hun først var ute av buret kunne hun allernådigst klatre ut på fanget mitt og la seg klappe. Hun hadde en irriterende uvane med å smake på fingre (heldigvis uten at det går hull.) Det var like forutsigbart som at noen rotter bare "må" spise tær. Hvis jeg i stedet kom inn med hendene slik at jeg kunne klø henne i nakken før jeg løfter henne, hang hun så fint og slapt som noen. Nolas form varierte veldig over en 4-5 dagers syklus, og under et par dager av den syklusen gikk hun under navnet Nafse-Nola. Da kløp hun i absolutt alt. Nola hadde en problemfri introduksjon jentene mine samt Fiberkull-ungene da ungene var såvidt over 4 uker. Hun ble, sammen med Elvira, anskaffet med tanke på avl senhøstes 2010. Så ble det fullt opp i rottebua siden jeg beholdt hele fire fra Fiberkullet, og Nola var uansett for hormonell til at jeg ville bruke henne. I stedet gav hun meg anledning til å lære mer om Wistar Hannover Galas i kjælerottemiljø. Nola er den rotten jeg har hatt som har besøkt veterinær flest ganger. Hun var unaturlig stille, men til hun var over året fant vi ikke ut av noen ting. I 14-månedersalderen dukket det opp konstante lungelyder på Nola, samtidig med at hun gikk ned i vekt og la seg til med bustepels. Det hørtes ut som et klassisk bilde på luftveisinfeksjon, men så var det faktisk en urinvegsinfeksjon. I tillegg mente den lokale veterinæren at hun kunne ha emfysem. Stive lungevegger kunne forklare hvorfor hun bestandig har vært så rolig - hun har kanskje ikke kapasitet til noe annet. I forbindelse med den mistenkte luftveisinfeksjonen ble det tatt lungerøntgen av Nola. Bildene viste ingen tegn på infeksjon, men det dukket opp en mistenkelig struktur i magen hennes. I tillegg bekreftet bildet utspilte lunger forenelig med emfysem. Jeg tok med meg Nola til en veterinær med bedre røntgenutstyr. En kombinasjon av røntgen og ultralyd gav en tentativ diagnose på ovariecyste. På grunn av emfysemet ville en operasjon være risikabelt. Det viste seg imidertid raskt at alternativet ble avlivning. Nola begynte å få blødninger og hadde smerter. Jeg hadde håpet at hun kunne ha fått et bedre liv uten smertene, som sikkert hadde plaget henne i lang tid. Dessverre døde hun en time etter at hun våknet av narkosen. Nola ble begravet under rosebuskene i hagen - den første av rottene mine til å dø hjemme. Da Nola ble ordentlig syk, sluttet hun forresten å nafse og satte i stedet pris på kos. Det var hjerteskjærende å se hvordan hun stolte på meg da. Tenk for et rotteliv hun kunne ha hatt uten plagene sine!

Nola 4 måneder

Humle

Tre måneder etter at han ble chip'et begynte han å gi fra seg blomsterduft og reagere kraftig på lukten av hunrotter... Tidligere eier og jeg ble enige om at han skulle bli boende og få spesialoppvartning som alenerotte. Jeg planla å kastrere ham kirurgisk. Det ble utsatt: urinprøve viste blod og proteiner urinen, men ingen infeksjon. Det er ikke bare greit å legge en rotte med nyreproblemer i narkose. Ideen var ny urintest så snart han var villig til å avgi prøve på rent underlag... I mellomtiden var Fiberguttene blitt over 8 uker gamle, og Humle syntes det var helt greit å hilse på dem gjennom sprinklene i Veneziaburet. Jeg bestemte meg for å gjøre et nytt introduksjonsforsøk. Nå da babylukten var borte, og småguttene ennå ikke var i pøbelalderen, gikk det fint. Med en god porsjon tolmodighet, og en stor pose solsikkefrø til bestikkelse av Humle! Og da Humle først hadde forstått at småguttene var OK, var det ingen problemer forbundet med introduksjon til Olifants og Mania.

Humle virker vesentlig mindre redd andre rotter nå enn i forrige hjem. De første månedene betød det også at erbødigheten manglet. Han la etterhvert av seg uvanen med å smake på fingre. Selv om han ikke bet hull var det ikke egenskaper som gjør en rotte elsket. Gutten hadde likevel betydelig sjarm! (Nåja, muligens ikke fra et rottesynspunkt.) Han la ikke skjul på at han satte pris på oppmerksomhet. Han virket som han hadde hatt stor glede av å bo i samme bur som de andre guttene, men adskilt med gitter. Humle kunne bo på toppen, for Elveguttene og Fiberguttene lot halen hans og tærne hans i fred. De bare snuste på hverandre gjennom gitteret. I slutten av desember 2010, nesten 6 måneder etter at han flyttet inn, var han ferdig innlemmet i gutteflokken. En stund var han litt bekymret fordi ungguttene hadde brytekamper. Da likte han seg dårlig. Han så vel for seg at de kom til å prøve seg på de gamle en dag også. I midten av mars kom dagen, men det gikk veldig greit. Etter å ha stått stille på bakbena en liten stund sank både Humle og Elastan ned på alle fire. Og så dyttet Elastan humle over på rygg og snuste på ham. I løpet av to minutter lå de ved siden av hverandre inne i sovehuset og slappet av.

Humle ble noe mindre spretten da han rundet 19 måneder. Før det pleide han å si ifra når han hadde blitt luftet nok ved å hoppe over på buret og klatre ned til den åpne luken selv. Han hadde fått noen bare flekker i nakken og glissen pels på rumpa. Noen dager orket han ikke klatre i buret. Men så hadde han en god dag, og jeg fant ham i den øverste hengekøyen sammen med Fibergjengen igjen. 22 måneder gammel fikk Humle en maiskornstor kul under den ene armhulen. Han var kommet i beste koserotte-stadiet, så jeg krysset fingrene for at utviklingen ikke økte i tempo. Etter tre uker var kulen plutselig ertestørrelse i stedet for maiskorn. Så aksellererte veksten til druestørrelse på en ukes tid. Vi tok farvel før han begynte å føle seg virkelig dårlig.

R.I.P. Victoria

RatRace's "Duffy" Chilli kunne settes rett in i bur sammen med Victoria da Duffy kom hit for parring. Victoria reagerte dessverre kraftig på "svigersøster" Duffy's (innbilte?) drektighet. Hun gikk nesten straks inn i falsk svangerskap og måtte skilles fra Duffy, som hun begynte å plage. Da Victoria få dager senere skulle introduseres for Meretes rotter var nok hormonene ikke helt ute av kroppen hennes. Heldigvis fant de ut av en rangordning etter få dager, slik at de kunne bo i samme bur. Victoria plaget ikke Helle under hennes antatte og reelle drektighet.

Victorias pels var uvanlig orange for en agouti. Det skyldtes dels at hun var rex, og dels at hun nok bar en del blekende gener. Victoria var aldri syk. I julen 2009 fikk hun to små sår som trengte antibiotisk salve. Så holdt huden hennes seg fin til desember 2010. Denne gangen var det halen som måtte behandles. Hun hadde fin respons på Fuciderm. Desember 2010 oppdaget jeg også en liten kul i nærheten av et jur. Det virket veldig som en svulst: den var fast og svært knudrete. Siden Victoria viste tegn på aldring og dessuten fikk en kul til, valgte jeg å ikke operere. I slutten av mars begynte veksten av den første svulsten å akselerere. Kulen ble irritert på undersiden når hun gikk, så jeg valgte å slutte mens leken var god.

R.I.P. Mania

4 måneder gammel tok han pent imot den voksne kastraten Jonathan uten bustepels eller napping. Dessverre virket det som om det luktet hunrotte av Jonathan, for alle brødrene var veldig interessert i å lukte på rumpa hans. Da kastratene flyttet inn med Victoria lukter det dame av dem også. Dermed var de ikke så glade i å luftes sammen med sine tidligere burkamerater. Innimellom tolererte de oppmerksomheten, andre ganger ble det for plagsomt. Jeg lot de intakte hannene hilse på Hiro en gang i måneden som introduksjonstrening.

13 måneder gammel ble Mania introdusert for en intakt gjesterotte på 2 år. Deretter ble han utlånt til Sarah for å holde denne sist gjelevende rotten hennes med selskap. Det var nok meningen at det skulle bli slik: Mania var Sarah's favoritt i kullet, og den hun hadde utpekt til å bli. Resten av Bernhards levetid bodde Mania med gamlingen, men 5/6 2010 kom han tilbake til meg. Mania fikk treffe brødrene på et nyvasket pausebord, og en time senere kunne jeg lukke døren bak ham og brødrene i det uvaskede brødreburet! Ikke overraskende tok han introduksjonen med egne sønner på strak arm. Han virket ikke fryktelig opptatt av at det var hans unger: Olifants var den som gikk i familie-modus. Siste introduksjon var til Humle. Da var Mania rett under 24 måneder gammel og Humle nesten 18 måneder. Det tok mindre enn en uke før Humle kunne flytte inn til Mania & Co.

Mania fungerte bra i flokken. Han var for liten for å ha noen reell sjanse som sjef med Afrik og Olifants i nærheten. Likevel tror jeg at han hovedsaklig har vært omegarotte, og ikke en beta. Det bygger jeg på oppførselen hans da han fikk treffe en fremmed, voksen han et par-tre ganger i 9-måneders alder. Selv om det ikke ble noen skader, presset Mania den andre rotten mer enn brødrene hans gjorde. Etter at Mania fikk babyer prøvde han så smått å overta som alfa i buret. Jeg så ikke noe bråk, men en dag sperret Mania veien for Afrik inn i sovehuset. Og Manias baller ble større... Så gikk Afrik ned i vekt og ble avlivet. Olifants var svekket av leddproblemer. Mania beholdt Alfa-posisjonen etter at den 6 måneder yngre Humle kom inn i flokken. Litt over 25 måneder gammel steppet han ned for sin litt over fire måneder gamle sønn Azlon.

Mania fikk litt neselyder rett før han kom hjem fra Sarah. Jeg fikk ham sjekket hos veterinær, men lungene var fine, hjertelydene var fine, og veterinæren og jeg ble enige om å se det an. En uke senerer var lydene helt borte av seg selv. Utover høsten 2010 kom de tilbake. Veterinæren mente fortsatt at det ikke er noe han trengte behandling for.

Kort tid før Mania ble 26 måneder gammel viste han brått flere aldringstegn. Pelsen ble svært myk, han sov mye, beveget seg mindre og langsomere. Jeg hadde ikke trodd at han kom til å leve en måned til, spesielt ikke da han fikk problemer med bakbena. Han hadde allerede hatt noen episoder hvor han brått gikk ned i vekt og ikke ville gå noe særlig. Han kom seg imidlertid hver gang. Så ble han blind og antagelig litt forvirret, samtidig med at bakbena virket enda dårligere. Obduksjon viste også at han hadde pussdannelser i den ene lungen.
Mania ble parret to ganger med Helle Wistar, og siste gang ble det klaff...Han lever videre i Matmors Fiberkull.

R.I.P. Olifants

Olifants ble tidlig en rotte som var fornøyd med å ligge i fanget mitt. Faktisk virket det som om han er den sprekeste hopperen av brødrene, men han viste det sjelden. Han var beta i flokken nesten hele livet. I to korte perioder fungerte han som alfa, men gav plassen frivillig fra seg.

4 måneder gammel ble han introdusert til en eldre kastrat uten problemer. Ca. 9 måneder gammel møtte han flere ganger en annen voksen han, og oppførte seg meget pent. Det gjorde han også ved full introduksjon til en 24 måneder gammel intakt han, da han selv var 13 måneder. Olifants oppførte seg eksemplarisk da broren Mania kom tilbake etter flere måneders fravær. Han overnattet også i et fremmed rottehjem og hilst på ukjente hanner på deres vanlige lufteplass uten problemer sommeren 2010. På sine eldre dager storkoser Olifants seg med de 6 nevøene. Han har tatt på seg rollen som barnehageonkel eller stedfortredende pappa. Han godtok også raskt Humle da Humle enderlig var klar for å bo sammen med andre rotter, rett før Humle var 18 måneder, og Olifants 2 år.

Olifants viste ingen tegn til sykdom før han ble over 20 måneder gammel. Da fikk han en liten vortelignende utvekst mellom øynene. Jeg gjettet papillom på grunn av utseende og plassering og har fått bekreftet at det er vortevirus hos veterinær. Den klødde litt innimellom men plaget ham ellers ikke. Fordi det er litt smittsomt ble han behandlet med methylenblått-pensling for å få vorten til å tørke inn og forhåpentligvis falle av. Det hjalp betraktelig.

Ca. 22 måneder gammel fikk han et hovet ben og ble behandlet med antibiotika og steroider. Han hadde avskrapninger på foten, så jeg antok at han hadde blitt hengende i gitteret og fått en skade. 1 1/2 måned senere viste det seg at problemene var større enn som så. Da effekten av steroidene gikk ut av kroppen hans fikk han store hevelser i begge bakbena, og mindre på begge forbena. Ny runde med steroider tok hevelsen og smertene. Olifants hadde fått gikt, og levde på lånt tid. Uten betennelsesdempende medisiner orket han bare så vidt å slepe seg til matskålen og hadde smerter i hvile. Jeg bestemte med for at det ikke kom til å bli noen steroidsprøyte nr. 3. Steroidene nedsatte immunforsvaret hans, og resultatet var at han pådro seg pododermatitt (bumblefoot). 24 1/2 måned gammel fikk han et tilfelle av parafimose som jeg klarte å behandle selv. Det kan også ha hatt sammenheng med steroidene. Dessuten gikk han kraftig opp i vekt de siste ukene: heller ikke bra for leddene og pododermatitten.

Olifants hadde tendens til å legge på seg og kunne i lange perioder ikke ha mat han likte stående i buret hele tiden. Faktisk, da han ble 20 måneder gammel gikk vekten opp 100 g på kort tid, til tross for at jeg trodde jeg hadde fått kontroll på vekten hans etter å ha slanket ham ned 50 g. Han ble ganske slapp og lat, så vi koste oss mens vi kunne. Men han gikk ned 50 g igjen i forbindelse med at han skadet et bakben og fikk nevøene inn i buret. 16 måneder gammel gjorde han et alvorlig forsøk på å bli pappa, nytt forsøk med ny hun i juli 2010. Det ble ingen unger, og heller ingen med Helle Wistar to-tre måneder senere. Sannsynligheten taler for at han hadde dårlig fertilitet.

R.I.P. Afrik

Afrik var Alfa store deler av livet sitt. Han forsøkte med en fredelig overtagelse av Alfarollen etter Hiro, men det virket som om Max bestemte seg for at han da heller ville ha den selv. Og da guttene var store nok til å danke ut Max, var det Olifants som var den største... Men en måned eller to senere spiste Afrik seg opp, og plutselig lå Olifants alene i buret. Det hele foregikk ellers svært pyntelig. Da var Afrik først til bur-døren og først til matfatet, men hvis han og broren hadde en brytekamp visste jeg ikke hvem som kom til å havne underst. Det virket ikke som om det var viktig for dem heller...Jeg mistenkte at Mania overtok alfarollen på fredelig vis etter at han ble pappa, men det var kortvarig. Plutselig gikk Mania ned i vekt, og Afrik opp... To uker senere var det Olifants som overtok som sjef. Da hadde Afrik fått svake bakben. Afrik bodde for det meste sammen med brødrene og Max. Mens Mania på utlån hadde han bare selskap av Olifants i periode, skjønt Hiro delte bur med dem halve døgnet så lenge han levde.

4 måneder gammel ble Afrik introdusert til en voksen kastrat uten problemer. Ca. 9 måneder fikk han hilse på en voksen, intakt han flere ganger kortvarig uten skader. 13 måneder gammel bestod han "full introduksjonsprøve" til en rimelig sprek 24 måneder gammel han. Han tok også pent imot broren Mania da Mania returnerte til flokken etter flere måneder. Afrik har også overnattet i et fremmed rottehjem og hilst på ukjente hanner på deres vanlige lufteplass uten problemer sommeren 2010. Da Fiberguttene var blitt 5 uker gamle flyttet de rett inn til far og onkler uten så mye som en ryggvending. Jeg bare passet på å legge i matskålen rett før de seks fibrene ble satt inn. Resultatet var 3 voksne hanner og 6 unger som koste seg med maten samtidig. Afrik viste stor tålmodighet med de små, men han syntes nok de var masete til tider.

Da Afrik var ung, hadde han ofte noen neselyder uten at han virket syk. Det kom ingen porfyrin, og aktiv var han hele tiden. Rett etter at han var 6 måneder dabbet lydene av og forsvant helt. De var borte mange måneder. I julen fikk han noen såre felter som har kommet og gått litt innerst på halen. I følge dyrkningsresultanene burde Fucidin salve ta knekken på infeksjonen, og det gjorde det den, men området fortsatte å ha lett for å bli irritert. Jeg innså at utslettet nok ikke vil gå bort for lange perioder av gangen. Få dager etter at jeg avslutter behandlingen blusset det opp igjen. En stund smørte jeg daglig vekselvis med Fucidin, Fuciderm og Spenol for at halen skulle se bra ut. Etterhvert gikk jeg over til Mildison krem 2-3 ganger i uken. Afrik skadet halen sin i juli 2010 og måtte amputere de ytterste 2 cm. I en alder av 19 måneder minus 2 dager hadde han ingen tegn til diabetes eller nyresvikt, testet med urinstix hos veterinær. Det var heller ingen ulyder på hjertet eller lungene. Litt over 21 måneder gammel fikk han en liten kul under magen. Ved obduksjon viste det seg å være en fettkul, et lipom. En måned senere fikk han problemer med bakbena. Det tok fem dager før jeg så han også hadde han problemer med forbena og med å svelge tørrmat. Det er typiske problemer ved pituitærsvulst, og de indre organene hans var fine ved obduksjonen.

Jeg må inrømme at han var favoritten min fra kullet... Han var den eneste av guttene her som hadde arvet gladgutt-preget etter Mimer.

R.I.P. Benue

Innen hun rundet året hadde hun roet seg betydelig, og løpetidene var ikke merkbare. Hun hadde også lagt på seg så hun ble tyngre enn søsteren, men gikk senere noe ned i vekt igjen. Hun ble introdusert for de to små Wistar-jentene uten det minste problem, og godtok dem på nytt uten protester da de var 6 måneder gamle. Da hun fikk bo med sine litt over 4 uker gamle nieser og nevøer var hun virkelig i sitt ess.

14 måneder gammel fikk Benue to symmetrisk hovne og såre jur. Den første veterinæren antok at det var mastitt. Hun fikk en Baytril-kur, men ble ikke bra. Ny konklusjon var at problemet trolig var hormonelt. Det forsvant i perioder og kom igjen, men var tydeligvis plagsomt. Derfor ble Benue sterilisert i juni 2010. Etter steriliseringen virker hun mye piggere.
I korte perioder hadde Benue neselyder, men ingen lyder fra lungene. Hun virket frisk og sprek. Jeg mistenkte likevel at hun ikke så så godt lenger. Klumpene i jurene skrumpet etter operasjonen, men så begynte de å vokse igjen. Den største var muligens en cyste, den andre antagelig en jursvulst som fikk selskap av minst en til. Det var i alle fall det veterinærene sa - hun var fem besøk hos tre forskjellige de siste 7 månedene av livet sitt. De myke kulene var i utgangspunktet små og vokste langsomt. De harde kulene skrumpet. Benue oppfører seg som en gammel dame fra og med sommeren 2010, så jeg bestemte meg for å ikke operere henne på nytt. Da Afrik likevel måtte avlives valgte jeg å la dem følges ad. Under obduksjonen viste det seg at hun hverken hadde cyster eller jursvulster. Det var pussfylte byller. Hun hadde også en byll på nettet i bukhulen. Ikke rart Benue manglet energi de siste månedene. Den eneste trøsten er at hun neppe hadde direkte smerter av det: hun reagerte ikke negativt når jeg undersøkte kulene.

R.I.P. Hiroshima (fra Intets Japanske byer-kull), black eyed himalaya, glatt, toppøret, født 2008-07-25 avlivet 2010.05.29 pga. antatt hjertesvikt og mulig lungebetennelse. Hiroshima, eller Hiro til daglig, var en menneskekjærlig ungrotte. Han hadde uvanlig stri pels og var lengre i kroppen enn den tre dager gamle kameraten Max. I starten var han engstelig for store, tøffe rotter, så vi tok introduksjonen i rotteskritt. Hiro fant imidlertid snart beskyttelse bak Mimers brede rygg, og etter tre dager kunne han flytte inn i Venezia-buret til resten av gjengen. Da han var ferdig med puberteten, ble han en nokså rolig og bedagelig type. Dessverre var ikke "rolig" til hinder for at han også utviklet bølletendenser og småbet burkameratene. Det ble bare småskader av det, men jeg tok ikke sjansen på at han skulle utvikle teknikken. Hiro ble kastrert i mars 2009 i forståelse med oppdretter. Dessverre oppstod det en byll på magen til Hiro et par uker etter kastreringen. Hvorfor er et mysterium - den ble åpnet og tømt og så ikke ut til å ha noen forbindelse med operasjonen. En uke etter bylleoperasjonen dukket det opp en ny byll et annet sted på magen. Denne gangen i stikk-stedet etter bedøvelsen fra operasjon bylletømming. Veterinæren tok ikke sjansen på nytt stikk og enda en byll. Hiro ble ikke levnet store sjansen, men kom seg forbausende raskt med god mat, masse kos, vask og antibiotika...

Da Hiro ble over 1 1/2 år begynte han å lage lyder som ikke kommer fra lungene, men som nærmest virker som en form for kommunikasjon. Når han lå og koste seg, hørtes han veldig ut som Haku når han signaliserte "gi meg oppmerksomhet, vær så snill!". Våren 2010 så det ut som om han hadde litt trøbbel med urinveiene. Urinmengden gikk opp, og noen dager var urinen misfarget. Jeg skjønte at han begynte å bli gammel, men håpet det var noen måneders kos igjen i ham. Ca. en måned før han døde opplevde jeg at han fikk åndenød og lyder fra lungene innimellom. Det gav seg gjerne i løpet av noen timer, og neselydne hans overdøvet uansett det meste, så veterinæren fant ikke noe dagen etter. Det tok tre uker før lungelydene ble værende lenge nok til at han kunne få en foreløpig diagnose. Etter tre dager med Baytril var han for syk til at jeg våget å vente lenger.

Det tok litt tid å få den gode kontakten med ham - selv om han ikke var vanskelig å håndtere gjorde han seg mer kostbar enn mange av de andre guttene mine. Men etter at han ble ferdig med den hormonelle fasen slo han om og blitt en riktig fin og kjærlig fang-rotte. Det er litt uklart hvilken posisjon han hadde i Veneziaburet. Antagelig var han alfa i en periode før han gav fra seg posisjonen frivillig. Til vanlig tilbrakte han halve døgnet sammen med guttene og resten sammen med jenterottene. Han kunne være litt surpomp mot jentene og tukter dem innimellom, men for det meste har de det fint og fredelig sammen.

R.I.P. Max (fra Kikkys redningsaksjon), black self(?), glatt, dumbo, født 2008-07-22 avlivet 2010-02-19 pga. hovedsaklig hypertrofisk kardiomyopati med nedsatt lungekapasitet som følge, i følge obduksjonen. Max kom inn i huset som selskapsrotte for Hiro. Den oppgaven løste han på en glimrende måte. Han var mindre engstelig for de store rottene enn Hiro, og veldig utforskende. Han var adskillig senere ute med hormonfasen enn Hiro, og fasen var kort. For det meste var han den perfekte rotta å bruke til introduksjoner - uredd og uprovoserende. Også passer han godt på smårotter. Men da Max fikk det for seg at han ville bli alfa i godt voksen alder, viste han andre takter. Han tuktet andre rotter ved å klype dem i skinnet. Ikke slik at det gikk hull, men slik at de ynket seg. Olifants fant ut hvordan han skulle takle det: i stedet for å begynne på en boxematch, snek han seg innpå bakfra og parret seg med Max. Da gav Max seg, og akseptert at Olifants ble ny sjef uten kamp. Max startet bekjentskapet vårt med å klatre ut av buret og over på hånden min så fort vi var kommet hjem. Han hadde stor moro av å leke med håret mitt. Som ung var han litt for spretten til å takle langvarig kos. Det kom seg etterhvert. Det eneste problemet med Max var at han hadde usannsynlig spisse negler. Bare et par dager etter negleklipp var det ubehagelig å ha ham sittende i nakken. Interessant nok ble neglene hans mindre spisse da han nærmet seg året, så deretter ble han veldig mye hyggeligere å ta med seg!

Max hadde en del lyder fra øvre luftveger som kom og gikk. Det startet før han ble 6 måneder. Den lille spretten var likevel langt mer aktiv enn de større hannene, også enn Hiro, som er jevngammel. Akkurat da Max rundet året falt han litt sammen og ble mye roligere - og litt pjusk. Han fikk en hoven testikkel, men siden den ikke var misfarget og ikke særlig vond sa veterinæren "vent og se". Etter noen dager gikk hevelsen tilbake, så kom den igjen, og så forsvant den på nytt. Da han var 1 1/2 år kommenterte jeg at han så gammel ut før tiden. Han hadde en god del porfyrin rundt øynene, uten at jeg fant noen grunn for det. Han reagerte ikke på å bli klemt på over det hele, hadde normal kroppstemperatur både sentralt og i føtter, moderat muskelsvinn uten at det fratok ham klatremuligheter, ingen lammelser eller forverrede lungelyder. Ca. en måned senere var det tydelig at han hadde smerter, og at humøret forsvant. Han ville ha andre rotter på avstand, apetitten gikk ned. Jeg prøvde med Metacam. Det hjalp akkurat nok til at jeg fikk noen ekstra dager til å skjemme ham bort på og si farvel...

R.I.P.Birk (fra Adyssas kull 17,) black self, glatt, toppøret, født 2007-10-09 avlivet 2010-01-22 på grunn av bakbensparalyse m.m. På bildet var han ca. 9 måneder gammel. Birk syntes først at de andre rottene var litt store og skumle. Det var ikke så rart. Mimer var mer enn 5 ganger så tung som ham, da Birk kom hjem... Likevel tok det bare et døgn før den vesle spretten begynte å leke med Mimer og Pip. Og to døgn før han kunne bo hele tiden sammen med de andre seks hannene. Da Birk kom inn i gruppen, var Frodo veldig oppsatt på å vise at han ikke var nederst på rangstigen lenger. Dessuten ville han visst praktisere Ulfs skremmetaktikk overfor en som var mindre enn ham selv. Det skremte vannet av Birk også. Men ikke så lenge! Birk var alt for nyskjerrig til å la seg kue særlig lenge av gangen. Det ble noen ville hyl en stund, men ingen skrammer. Etter en måneds tid var Birk blitt så husvarm at han ikke lot seg pille på nesen lenger. Plutselig var det Frodo som lå underst og ba om nåde... (Han fikk det.)

Men Birk fortsatte å utfordre de andre rottene, en etter en. Da også Frodo fikk en slags forsinket pubertetsreaksjon samtidig skal jeg si det ble leven! Så roet han seg nok til å ta pent imot en annen voksen hannrotte som ble omplassert til oss. Jeg trodde det værste var over, men dengang ei. Da Birk nærmet seg året ble det stadig mer bråk i buret. Du kan lese mer om problemene under Kastrasjon av rotter. Han kom så tilbake i Venezia-buret - uten ballene, men med en ny, indre ro. En stund bodde han sammen med broren Jonathan. Da Jonathan døde flyttet han inn hos Hiro og Victoria nesten med det samme. Deretter fikk han også fått selskap av Benue. Etter kastreringen tok han omkalfatringene på strak arm.

Birk startet med å være vill etter menneskekontakt. Det fantes ikke noe bedre enn å bli båret i armkroken eller bak i nakkegropen. Jo, forresten, innenfor genseren var enda bedre. Han har fortsatt med å være en skikkelig genser-rotte, og er opplagt en av guttene som er ivrigst til å stelle meg. De siste månedene fikk han gammelmannstendenser og ble periodevis mindre interessert i kos. Andre ganger kunne han nærmest overfalle meg med slikking...

Birk hadde ingen spesielle helseproblemer før to uker etter at jeg oppdaget svulst på broren, Skorpan. Da kjente jeg plutselig en hard liten klump på Birk'en. Svulsten ble fjernet raskt, men var antagelig ondartet. Den hadde ført til forandringer i huden over og var full av svart pigment. Jeg håpet svulsten ble tatt så tidlig at den ikke hadde rukket å spre seg. Det holdt i nesten fire måneder. Da fant jeg en ny kul, på nøyaktig samme sted som Jonathans. I mellomtiden hadde Birk fått noen lyder som veterinæren kaller astmalyder. Han fikk også kraftige neselyder og begynte å virke slapp. Jeg forbredte meg på at jeg nok ikke fikk ha ham så mye lenger. Men så forsvant kulen av seg selv! Jeg tenkte det bare var en hoven lymfekjertel eller noe slikt. Så kom den igjen, og vokste langsomt. Kulen rakk nesten å bli liten klinkekulestørrelse. Jeg tipper det var en jursvulst, akkurat som på Jonathan. Etter at Birk ble to år var neselydene nokså konstant til stede, og han gikk ned i vekt. Fram til to dager før han døde var det likevel klart at han gledet seg over livet! Så gikk det raskt nedover. Bakbensparalysen ble fulgt av smeter, tungpustethet og mer lyder, og morgenen da han ble avlivet hadde han dessuten pådratt seg urinvegsinfeksjon.

R.I.P Jonathan

Jonathan, eller Castro som han også har vært kalt, ble omplassert to ganger sammen med broren før han kom til meg den 1/11 2008, se Skorpan (under R.I.P.) for detaljer. Han er også bror til Birk. Jonathan var lenge den største av dem, etterhvert ble de omtrent like store. I følge opplysninger fra det første omplasseringshjemmet fungerte han bedre med nye burkamerater enn Skorpan gjorde. Dessverre valgte han å følge brorens eksempel når de to var sammen. For at ikke Skorpan skulle stå alene ble Lindgren-brødrene skilt fra de to andre burkameratene. Jeg har forsøkt å introdusere ham for lille Max da han var fire måneder og for Mimer. Jonathan var mer redd enn aggressiv, og slett ikke dominant.

Fordi han var såpass engstelig forsøkte jeg med Ulf. Det gikk veldig fint en stund, inntil Jonathan helt plutselig bet Ulf over ryggen. Etter å ha sett ham slå om på den måten har jeg ikke lyst til å prøve mer med de andre rottene uten å kastrere ham først. Og etter å ha sett hvor engstelig Skorpan ble etter kastrering, var jeg ikke sikker på at kirurgi ville bli en god løsning for Jonathan. Men da jeg fant bitt på Skorpan en morgen, bestilte jeg time til "store"broren. Dessverre var det ikke lenge de to kastratene fikk leve sammen før Skorpan døde. Og Jonathan avviste helt selv de mildeste hanner. Han var rett og slett redd dem. Men en dag tok nyskjerrigheten eller ensomheten overhånd, og Jonathan klatret over til Elvebrødrene og Max for å hilse på. Du kan lese mer om den langvarige introduksjonen under Jonathan - rotta som hadde fått nok.

Jonathan var fin og kontaktsøkende overfor mennesker. Som broren var han ivrig til å slikke og stelle hendene mine, og han hang fint og avslappet når jeg løftet ham opp. I starten var begge brødrene Løvehjerte fulle av uro i kroppen og hadde ikke tid til å sitte på fanget. Etterhvert lå de pent og stelte neglene mine mens jeg stelte pelsen deres... Da Jonathan ble alene fikk han mer oppmerksomhet enn noen av de andre guttene mine, og det fikk jeg igjen for. Etterhvert fikk bo Jonathan sammen med broren Birk. Jeg delt av Veneziaburet så de fikk en stor grunnflate, og få klatremuligheter.

Innen en måned etter at Skorpan og Birk hadde fått svulst, dukket det opp en på Jonathan også. Det var en streng innover til lymfesystemet, så i samråd med veterinær fikk Jonathan nyte livet så lenge han kunne her på Matmors Hospice. Svulsten var nokså liten og vokste langsomt. Han fikk en urinvegsinfeksjon som ble slått tilbake med antibiotika. Men etterhvert mistet han overskuddet, ble svak i bakbena, og gikk kraftig ned i vekt. De siste dagene trakk seg tilbake fra Birk, fikk bustepels, ble forvirret og mistet virkelighetssansen. samme overskuddet lenger. Han ble ikke så gammel, men til siste stund lå han og bruxet på armen min og slikket meg.

I det forrige hjemmet til Jonathan og Skorpan ble den ene eller begge far/fedre til et UPS-kull som bestod av:

• 1 siamese han
• 1 black Irish hun
• 1 black berkshire han
• 5 black european berkshires (2 hunner, 3 hanner)
• 5 black hooded (1 hun, 4 hanner)

R.I.P. Mimer

Mimer startet med å være kosegutten som alle i buret var svake for. Han lekesloss med hele gjengen etter tur - når han ikke satt i matskålen, da, eller sov. Så ble han stor. Veldig stor, veldig fort. Da jeg kom hjem fra en helgetur, oppdaget jeg at noen hadde tatt en jafs av pelsen hans. Det kom noen intense dager hvor Ulf og Yggdrasil oppdaget "Hjelp! Babyen TAR meg!". Mimer og Labben gikk rundt og lurte på hverandre, og gnog på treverk så flisene føk. Så ble Mimer satt på plass igjen. Deretter ble det stille og fredelig i buret. Først trodde jeg at han bare ventet på å vokse seg større og sterkere. Gjett om han jobbet med saken! Men en dag sluttet han å kaste seg over matfatet, gikk ned 50 gram på et par uker, og viste med all tydelighet at han hadde avfunnet seg med situasjonen. Lykken hans vendte seg da Labben fikk lammelser i bakbena. En lang stund var det uklart hvem som var sjef, uten at Mimer involverte seg særlig i kamper. Han bare var der, stor og tung, og virket som en beroligende faktor på de fleste. Han foretrakk tydeligvis å være Beta. Da Yggdrasil trakk seg litt tilbake fra verden gled Mimer inn i Alfarollen likevel. Han var den enkleste voksne rotta jeg har hatt med på introduksjoner. Om det var nye hanner eller nye babyer tok Mimer alt med like stor ro. Før han ble Alfa hadde jeg aldri sett ham med bustepels. Så fikk han en posisjon å forsvare. Han fortsatte likevel å ta pent imot både stort og smått. Da han ble syk gav Mimer opp å være sjef, men jeg vet ikke hvem som overtok i første omgang. Det virket mer som om "gamlingene" gjorde en felles anstrengelse for å holde Elvebarna sånn nogenlunde på plass, inntil de synes en av guttene var verdig kandidat til å overta.

Mimer så rett og slett glad og fornøyd ut, og hadde stor appetitt på livet. Han hadde en tendens til å legge på seg. Med begrensninger på godbiter og middagsrester, og ingen nye rotter inn i buret, klarte jeg likevel å holde vekten hans på ca. 700 g en god stund. Så ble han Alfa, og nesten samtidig begynte introduksjonene med Brødrene Løvehjerte. Dermed laget han personlig rekord på vekta. Med matrestriksjoner gikk vekten ned, i alle fall for en stund. Mimer spiste seg opp i vekt ved kiving i hierarkiet.

Da Frodo og Birk holdt på som verst ble det noen klor og rift han fikk abscess i. Ellers holdt han seg frisk fram til ca. 2 uker etter parring. Da begynte han å lage plystrelyder når han pustet. Problemet viste seg å være astma - han var blitt allergisk mot i alle fall noen av bitene i det ene fóret jeg brukte i fórblandingen. I februar 2009 fikk han det første aldringstegnet: nyreproblemer. Mimer blie satt på lavprotein, lavsalt-diett. Det hjalp, han tisset mindre og beveger seg mer. Toppformen uteble imidlertid, og plutselig gikk det raskt nedover.

Denne rotta elsket mennesker. Ingen ting var bedre enn å bli klødd litt på flankene, eller få klatre på oss. Vanligvis forsøkte han ikke å stelle meg tilbake. Innimellom kunne det vanke noen slikk, men det så ut til at han reserverte dem for spesielle situasjoner. Mimer merket det når jeg var syk, han.

R.I.P. Skorpan

Skorpan flyttet hit den 1/11 2008. Før det har han levd et omtumlet liv. Han (også kalt Che) og broren Jonathan (Castro) ble først solgt til en som bare kunne beholde dem i fire måneder på grunn av allergi i familien. Så ble de 4 1/2 måned i sitt første omplasseringshjem. I starten gikk det fint, men så ble det konflikt mellom Brødrene Løvehjerte og to andre, jevngamle brødre som bodde der fra før. Eier orket ikke å ha rotter i to bur. Dermed havnet Skorpan og Jonathan i omplasseringshjem nr. 2. Der var de i ca. tre måneder før eier ble syk og ikke orket merarbeidet. Da bestemte jeg meg for at nok var nok og at brødrene skulle få et permanent hjem. Med god hjelp av venner ble rottene fraktet til et sted hvor jeg kunne hente dem.

En pussig ting med Skorpan, og Jonatan også, var at de veldig fort begynte å lyde navnene sine. Jeg har ikke opplevd det hos andre rotter, som stort sett lyder navnet "Mat!". Disse to byttet i praksis navn da de kom til meg, siden ingen av de andre eierene hadde brukt de opprinnelige Lindgren-navnene. Bare noen uker tok det før jeg kunne rope på den ene mens de lå inne i sovehuset. Han som hørte navnet sitt løftet på hodet, den andre leet ikke på seg en gang. Og hvis jeg fortsatte å si navnet, tuslet navnets innehaver ut og bort til bur-luken.

Som det passer seg for Skorpan var han mindre enn Jonathan. I starten var han også den mest forsiktige, men det endret seg raskt i det første omplasseringshjemmet. Skorpan ble en erte-rotte som provoserte og plaget de nye burkameratene, i følge den daværende eier. Etterhvert utartet konfliktene seg med sår og skader. Mot mennesker og mot broren var han derimot bare snill og kjærlig. Dessuten var han helt gelé i kroppen når jeg løftet ham. Han oppførte seg pent under introduksjonen til lille Max, men tredje dagen han ble introdusert til Mimer endte det med at Mimer fikk seg et bitt over ryggen. Dermed ble Skorpan kastrert. Etterpå gikk det bedre å la ham luftes med Ulf og Jonathan - inntil Jonathan bet Ulf. Etter det assossierte nemlig Ulf Skorpan med å bli bitt.. . Jeg var i ferd med å re-introduser ham med Max da Skorpan måtte avlives.

R.I.P. Ulf

Ulf ble en skikkelig koserotte som syntes det var godt å ligge i fanget mitt når han hadde fått sprelle litt sammen med de andre rottene først. Han pleide ikke å stelle meg, men han lå henført og bruxet mens han stirrer meg dypt inn i øynene...Det var hardt for ham å bli flyttet rundt på slik han opplevde i starten. Spesielt var det tøft å venne seg til andre rotter. Han hadde vært alenerotte helt til han kom til oss. Med tiden fungerte han helt fint. Det var flott å se ham ligge i yndlingshengekøyen og tvinne halen sin sammen med en av de andre rotteguttene. Han ble min Snilleulf, Hvithake, mors Valium... og en haug andre kjælenavn. En enestående liten fyr.

Ulf tok over som Alfa i buret da Squeek ble for gammel til å forsvare posisjonen. En måned senere mistet han selv plassen ganske udramatisk til Labben. Så vekslet han mellom Alfa- og Omega-rollen nærmest på dag til dag-basis. Uten at det resulterte i løse hårdotter eller sår, heldigvis! Så aksepterte han at han ikke kunne hamle opp med to samkjørte brødre som dessuten var større enn ham. Ulf hadde litt bølle-tendenser overfor svake rotter, enten de var en halv gang til så store som han selv, eller smårollinger. Men det så ikke ut som om han mente noe vondt med det. Han skjønte bare ikke helt hvor grensen gikk, og han ble fryktelig gira av piping! Når han traff en rotteunge som ikke var redd, var Ulf i sitt ess. Han hadde ikke glemt å leke, og han kunne være en flott lekeonkel. Ulf skapte heller ingen vanskeligheter under introduksjonen av de voksne omplasseringsrottene Alucard og Haku.

Det første året Ulf bodde hos oss hadde han ingen vesentlige helseproblemer, annet enn at han fikk lett løs mage. Det holdt sånn nogenlunde med Zoolac og kostholdsrestriksjoner. Interessant nok forsvant hele problemet etter en middkur. Samtidig ble pelsen mindre rustbrun. Derfor kan det hende det var tarmparasitter som var problemet hans. 16 måneder gammel begynte han å lage merkelige neselyder. Det som var mest merkelig var at de forsvant hver gang jeg bestemte meg for å få ham sjekket hos dyrlegen. Baytrilkuren slo problemene ned, men hindret dem ikke i å komme tilbake få dager etter at kuren var over. Siden han ikke så ut til å være særlig plaget av lungeproblemene til vanlig, ble det bare kur når han var ekstra ille. Halvvegs uti den tredje kuren skjønte jeg at det ikke gikk lenger. Over en kveld og en lang og vond natt fikk han en hevelse i ansiktet under venstre øye. Pustelydene ble verre og han hadde ikke ro på seg lenger. Ulf gav slipp nesten med det samme han fikk sprøyten hos veterinæren. Det kom ikke som noen overraskelse at han ikke ble to år. Han hadde begynt å få en del andre gammelmanns-plager. Jeg synes jeg kjenner igjen den økte interessen for matfatet, sammen med diabetes (eller var det nyresvikt?), fra Pip. Pelsen var blitt ullen og tynnere i nakken. Kroppen fikk pærefasong. Ellers var Ulf skadeutsatt, og fikk dessuten en svær abscess eller muligens betennelse i en preputialkjertel, men dette var et tilbakelagt stadium da lutfveisinfeksjonen tok ham. Du kan lese mer om Ulfs vei fra Fenris til Snilleeulv under Ulf - rotte med miljøskade. På bildet var han 7 1/2 måneder gammel.

R.I.P. Yggdrasil

Yggdrasil var helt frisk fram til han var 14 måneder gammel. Da oppdaget datteren min en kul på skulderen hans. Heldigvis var den liten, operabel - og godartet i følge biopsien. Dessuten så den ut til å være en sjelden svulsttype som sannsynligvis ikke vil plage hans søsken eller deres avkom. Operasjonsarret grodde fint. Dessverre reagerte Yggdrasil kraftig på sprøyten med bedøvelsesmiddel. Da såret enderlig grodde fikk han hvit pels i nakken der nekrosen satt. Men Yggdrasil var ikke ferdig med kreften. I midten av november 2008 syntes jeg det var noe rart med det ene ribbenet hans. Dessuten hadde han bustepels og lå my for seg selv. Siden jeg ikke fant igjen kulen da den glapp, håpet jeg at jeg hadde tatt feil. Uken etter var den lettere å finne - og dessuten fant veterinæren en kul i magen hans. Jeg tok med Yggdrasil hjem for spesialpleie og Metacam. Metacam hjalp dessverre ikke hele døgnet, og da han heller ikke kunne spise stort måtte jeg sende ham til Ostemarken pr. ekspress.

Yggdrasil startet som Omega i buret. Så ble han Beta da Labben overtok som Alfa. Yggdrasil fungerte faktisk som beta også de dagene da Ulf var sjefen. Så inngikk han i teamet Brødrene Brothers, og den tidligere nestkommanderende var en god støtte for Labben. Yggdrasil tok brorens død tungt. Han falt liksom helt sammen, og var ikke interessert i å slåss om noen maktposisjon for en stund. Etter at Frodo og Birk forsvant ut av buret, ble likevel Yggdrasil sjef. Etterhvert trakk han seg fredelig tilbake fra stillingen til fordel for Mimer. Han fikk aldri tilbake den samme interessen for omverdnen som før.
Ellers var han den eneste av rottene våre som så ut til å like å bade! Favorittbadekaret er en skål lunkent vann med rosenblader oppi... Her var han ca. 6 måneder gammel.

R.I.P. Frodo

Frodo var den siste av et UPS-kull mellom en toppøret, glatthåret husky mor og en hårløs, toppøret far, begge på ca. 8 måneder. Kullet bestod av 2 hunner og hele 11 hanner. Hvis alle de andre var søtere enn Frodo, må det ha vært litt av et kull! Alle ungene var visst huskies slik som moren. Hun kom fra et ukjent privat oppdrett i Sandefjord. Faren var kjøpt i dyrebutikk.

Frodo startet livet som en skikkelig piperotte og utviklet tallrike fobier som han måtte pleies igjennom. Innimellom hadde han gode perioder, men det skulle så lite til før han ble Redd med stor bokstav igjen.

Ved 9 måneders alder begynte Frodo å endre personlighet. På en måte var det en god ting. Han var ikke fullt så redd lenger. På den annen side ble han mye mer dominant. Han klatret i rang og stod i på en måte som man vanligvis ser hos yngre rotter. Han og den tre-fire måneder yngre Birk kom i hormonalderen på samme tid, og det var ikke bare enkelt. Trangen til å utfordre de andre så ut som et blaff, men da han rundet året gikk det dessverre gale veien. Han utviklet mataggresjon og ble generellt så grinete og provoserende overfor de andre rottene at han måtte bo for seg selv. Det var med nød og neppe jeg kunne lufte ham sammen med Mimer, Ulf og Yggdrasil. Frodo var imidlertid ikke laget for å stå alene så mye av døgnet. Det førte bare til at han ble mer nervøs og angstbitersk. Han har fått sitt eget kapittel under Frodo - rotte med fobier. Der kan du lese både om lyspunktene og hele den triste historien om Frodos ubønnhørlige ferd mot Den Store Farligheten.

R.I.P. Labben

Labben var den første rotten som offisielt var min. De andre tilhørte barna. Men selv om jeg er partisk, var Labben et prakteksemplar av en rotte! Stor, frisk og fin og harmonisk bygd. Lett å håndtere og kontaktsøkende. Dessverre fikk han tidlig bakbensparalyse. Han var bare 14 måneder gammel. Nå kan en rotte leve lenge med svake bakben, men Labben viste snart tegn på smerter også. Han brukte Metacam noen dager, men så fikk han visst vondt i magen av det.

Labben hadde jevnt bra humør, og han lå sjelden alene i hengekøyen før han ble dårlig. Var vi i nærheten av buret kom han raskt til en luke i håp om oppmerksomhet. Han satt gjerne på skulderen når jeg går rundt i huset. Skulderen min var "hans" plass - det var det eneste stedet han ikke tålte rivaler! Etterhvert fikk jeg dressert ham til å ligge lenge på fanget å bli kost med. Han satte stor pris på at jeg fjernet løse hår fra pelsen hans, og kvitterte med å rense neglene mine eller slikke meg på fingertuppene. Men bare når vi var alene! Hvis de andre rottene var til stede, var det under hans verdighet å bli sett slik.

R.I.P. Haku

Haku kom til oss 2008.04.30. I følge forhåndsinformasjonen var han over 2 år gammel, men historien som fulgte med passet ikke med dette. Litt detektivarbeide på NTF's forum viste at forrige eier hadde kontaktet Himi-Zoo angående en ikke solgt han fra B-kullet. Derfor holder jeg en knapp på fødselsdato natten til 9. oktober 2006. I følge forrige eier hadde han opplevd litt av hvert av plager allerede: to ganger hadde han brukket et ben, og en gang hadde han vært operert for en svulst. I følge veterinæren hadde svulsten skyldtes jurvev på vidvanke - den satt på utsiden av det ene baklåret. Han hadde også hatt en abscess i nakken. Muligens var denne kimen til kreftsvulsten.

Haku ble omplassert til oss på grunn av allergi. Rett før han kom hit mistet han bestevennen sin, som måtte avlives. Siden den andre burkameraten var gitt bort allerede, ble Haku stående alene. Derfor var det om å gjøre å få ham i hus så fort som mulig. Forrige eier kjørte buss i mange timer for å levere selv, og det var veldig hyggelig at hun fikk se hvor fint de andre rottene mine tok imot ham. Haku var en forsiktig sjel som trivdes best når han fikk sitte og stelle pelsen sin, eller naboens. Instinktene hans sa at han skulle forsvare buret sitt, men så snart han hadde ytt et minimum av motstand slo fornuften inn. Dominant var han ikke! En koselig tusseladd var en langt bedre beskrivelse av ham.

Haku kom på en onsdag, og flyttet inn i buret til de 6 andre på lørdag morgen. Da brød de seg ikke engang med å legge ham i bakken. Var ikke det en grei introduksjon av voksne hanner, så vet ikke jeg! Jeg håpet at han og Frodo etterhvert skulle bli gode venner. Frodo var lykkeligst når han har en bløt gammelrotte å sove på. Slik skulle det ikke bli. Selv om det gikk greit å plassere Haku i bur sammen med resten av gjengen ble han aldri fullstendig integrert før han døde. Han kom best ut av det med Ulf og Mimer. Labben, alfaen, våget han ikke helt å nærme seg.

Haku var ikke spesiellt kjælen, men han følte seg trygg på fanget mitt. Der likte han å sitte inne i et pledd og bli klødd på. Da spratt øynene ut og inn, og han gnisset tenner så det står etter. Men det som var virkelig spesiellt med ham, var at han pratet! Haku vokaliserte i et område som var hørbart for mennesker, og han brukte det til å kommunisere med meg så vel som de andre rottene. Språket bestod av en rekke klikke-, klukke- og kurrelyder. Om jeg ikke forstod alt han sa, var det i alle fall tydelig når han ville ha kos, og når han ville være i fred. Det hendte til og med at han "ropte" på meg når jeg gikk forbi buret. (Og da måtte jeg jo stoppe og gi ham kosen først...) Ellers var han den eneste av rottene mine som har fått ett og bare ett offisiellt kjælenavn: Søtnos.

R.I.P. Alucard

Alucard var en black hooded, glatt, toppøret gamling som ble omplassert hit for å nyte sitt otium og få en verdig død. Han ble født juli 2005 og ble avlivet 2008.03.25 etter bare en uke sammen med oss.
Å bli omplassert i en alder av 32 måneder er ikke hverdagskost. Introduksjonen gikk likevel veldig greit. Alucard brydde seg ikke om status lenger, og de andre guttene mine visste å respektere høy alder. Han gikk rett inn i buret og sover i bunke med dem fra første natt.

I den gamle flokken var han en gang alfa, men gav etter hvert opp plassen til yngre krefter. I følge forrige eier var han sjelden syk. Han hadde hatt en luftveisinfeksjon én gang, og det var alt. Alderen tatt i betraktning så han overraskende bra ut: ikke for tykk eller tynn, og han klatret fortsatt i burveggene. Så vidt. Bakbena hang etter på slep. Det viste seg raskt at han hadde andre problemer også... Forbena var ikke lenger under full kontroll. Han kunne ikke tygge tørrfor, og jeg mistenkte en urinveisinfeksjon. Symptomene på urinveisinfeksjon forsvant midlertidig da stressnivået gikk ned. Dessverre var tyggeproblemene og bevegelsene i forbena tegn på en raskt voksende hjernesvulst. Han hadde ikke smerter av det, men jeg kunne jo ikke la det gå å langt at han ikke var i stand til å svelge lenger. De siste 36 timene av sitt liv kunne han bare ta inn flytende føde, og det gikk så langsomt, så langsomt.

Alucard likte å ligge og bli strøket over hodet og nakken. Da bruxet han fornøyd og poppet med øynene. Hver dag var en gave. Til slutt sprang han over regnbuebroen på lette ben. Han sovnet mens jeg klappet på ham i vente på veterinærtimen, og våknet bare så vidt før narkosen satte inn.

R.I.P. Pip

Pip hadde nok hatt godt av en slankekur. Etter at brødrene begynte å dø fra ham, la han på seg 250 g på få måneder. Men jeg synes ikke man kan drive slankekur på en rotte etter at den har nådd to års alder. Da får det heller være at den velger å gnage sin egen grav. Vi hadde ikke trodd han skulle få beholde ham så lenge. Pip hadde tegn på sirkulasjonssvikt og diabetes i 8-6 måneder før han døde, og svake bakben like lenge. Ved to års alder fikk han også en innkapslet byll som tømte seg selv, men det var også alt av helseplager vi visste om. Veterinæren som avlivet ham, mente at den plutselige apetitten hans kanskje skyldtes en langsomt voksende hjernesvulst.

Pip var alltid vært den perfekte Beta. Først for Ramses, så for Squeek. Det eneste unntaket var da Squeek var Alfa og fikk ryggsmerter. I to uker holdt Pip Ulf i sjakk, mens han ventet på at broren skulle bli frisk! Så ble han for gammel til å bry seg med rangordning bare han fikk være i fred. Likevel fortsatte han lenge som en sanvittighetsfullt beskyttende rotte overfor Squeek og de yngste rottene.

R.I.P. Squeek

Klagingen til tross tror jeg han hadde et bra liv. Bortsett fra et par dager med vondt i ryggen og en urinveisinfeksjon, feilte det ham ikke noen ting før den dangen han døde. Han fikk sin andre ungdom da rottene fra Babbett flyttet inn. Da hadde han først forsøkt å sørge seg ihjel etter at broren Ramses døde. Smårottene fikk til og med gamlingen til å klatre i tau igjen! Men det var klart alderen tynget. Han fikk pæreform og mistet muskelmasse. Vekttapet gjorde det lettere for ham å klatre, så alt var ikke bare negativt. Etterhvert ble det likevel tydelig at han ikke hadde full førlighet hverken i bak- eller forbena. Han klarte for eksemple ikke å balansere bortetter armen min lenger, når jeg holder den vannrett. Maisfiske foregikk med munnen - han fikk ikke tak i godsakene med labbene. Det tok bare en ukes tid fra han fikk problemer med forlabbene til ha var død.

Squeek var Omega i buret så lenge Ramses levde. Da ungrottene kom til, ble han Alfa - godt hjulpet av broren Pip. Men tre freidige og spreke ungrotter ble litt mye for gamle Squeek. Etter noen uker gav han fra seg makten til nykomlingen Ulf.

Du kan lese mer om Squeek under Squeek - rotte med fordommer.

R.I.P. Ramses

Ramses gav seg alltid god tid til å tenke igjennom ting før han fant på noe nytt. Du kunne se hvordan han satt og planla hvordan han skulle komme seg opp på badekaret via kleskurven og hånkleholderen, før han forsøkte. Det manglet bare såvidt over en uke på at han opplevde 2-årsdagen. Han kunne fortsatt gå, men så fikk han en luftveisinfeksjon. Da antibiotikakuren ikke virket, og han sluttet å spise, var det på tide å ta farvel.